Pensjonistene Gerd og Hans kommer kjørende fra øya Utsira til tettstedet Kopervik på Karmøy. De har tatt den nær to timer lange bilturen som en søndagstur, og møter ungdomsskolelærer Anne i sentrum for å gi en vandreutstilling pakket i en skaptilhenger videre. Gerd, Hans og Anne kjenner ikke hverandre, men praten går engasjert om erfaringene fra utstillingen på Utsira. Gerd og Hans hadde tatt på seg å sette opp utstillingen i dette lille øysamfunnet ytterst i havgapet sammen med et vennepar. De hadde fulgt med på utstillingens vandring fra Sørlandet og oppover kysten, og tatt mot til seg en dag og meldt inn at de gjerne ville bidra. Selv om krigsseilerhistorien var godt kjent for det lille samfunnet på øya, ble åpningen av utstillingen følelsesladet. Blant de fremmøtte var både barn av lokale krigsseilere som ikke «hadde tålt krigen», barn av «hjemmeseilerne» som seilte langs norskekysten under krigen, og veteraner fra internasjonale operasjoner. Det lokale engasjementet omkring utstillingen brakte med seg en annerkjennelse og forståelse som Hans og Gerd ikke hadde sett betydningen av før de engasjerte seg i dugnaden. Åpningen ble etterfulgt av et foredrag av lokalhistoriker og kaffe på øyas samfunnshus. For Gerd og Hans som pensjonister var gjenkjennelsesgleden med å skape noe - å bruke sin lokalkunnskap til øya, koordineringsevner og glede over å komponere noe visuelt, stor. Utstillingen endret karakter i samspill med omgivelsene, vær og vind, og ble hyppig besøkt og dokumentert på sosiale medier i de to ukene den sto på Utsira. Muligheten til å lytte til de portretterte krigsseilerne via egen mobil skapte særlig engasjement blant yngre. 
Anne tar med seg Gerd og Hans til stedet skoleklassen hennes har valgt å sette opp utstillingen, og hun blir vist hvordan skaptilhengeren kan brettes ut og sikres som utstilling. Annes plan er å benytte utstillingen til å gi elevene en mer fysisk, visuell og erfaringsbasert innføring i krigsseilerhistorien – hvor elevene selv velger sted, hvordan de skal programmere og skape oppmerksomhet rundt åpningen, og i den forbindelse både gjøre research på lokal krigsseilerhistorie og den relevans som krigsseilernes historie har i møte med stigma omkring mental helse også i dag. 
Hva om vi overgav kontroll og kapasitet til folk selv å kuratere en vandreutstilling i sitt lokalmiljø? Hva ville det generere av samskaping mellom utrykk og det lokale, og mellom uttrykk og det ikke styrte? Og hva ville det kreve av utstillingens og økologien av lokale og online nettverk?
Dette mangeårige prosjektet forsøker å utforsker en ny måte å involvere kystsamfunn langs norskekysten i kunst i offentlig rom, og gjennom dette, med hverandre. 

Ved hjelp av personlige nettverk og nettbasert sosial teknologi ble det lagt til rette for at enkeltpersoner og grupper selv kunne kuraterer en vandreutstilling i havgapet i sitt nærmiljø og med det skaper en anledning til å bearbeide lokal krigsseilerhistorie.

Installasjonen/minnesmerket var designes slik at det i sin form vil kunne ta plass i både natur og bymiljø, og til en hver tid være enestående for det enkelte lokalsamfunnet. Lydopptak av de portretterte via QR koder lot besøkende lytte til tidsvitnefortellingene på egne mobiltelefoner. Den voksende mengde dokumentasjon fra lokalmiljø langs kysten vil bli tilgjengeliggjort på en egnet måte, som et kollektivt minnesmerke.
Prosjektet og installasjonens innhold bygger videre på bokprosjektet Krigsseilere. Å overleve freden (Idunn Sem, Carsten Aniksdal, Pax forlag 2015), og består av en rekke fotoportrett, lydopptak, sitater og korte biografier som hver representerer ulike sider ved krigsseilernes historie og håndtering av det som i dag betegnes som posttraumatiske stresslidelser - om ettervirkninger som oppstår lang tid etter den traumatiske opplevelsen, og som vender tilbake eller øker i styrke ved alderdom. Portrettene viser de portretterte hjemme, i kontrast til utstillingens kontekst - havet/kysten og de traumatiske opplevelsene som har preget dem. 
Co-kuratore har vært lokalmiljø, skoleklasser, veteranforeninger, krigsseilerforeninger, historielag og enkeltpersoner interessert i kunst i offentlig rom, krigsseilerhistorie, mental helse. I 2022 vandret utstillingen i kystsamfunn i Nordland fylke, i samarbeid med Helgeland museum, Nordlandsmuseet og Museum Nord. I 2023 i Troms og Finnmark fylke.
Prosjektet mottok støtte fra Kulturrådet, Forsvarsdepartementet, Fritt ord, og Kristiansand Kommune, og ble akseptert som bidrag på konferansen BEING HUMAN TODAY.Lydopptak er tilgjengelig via SoundCloude https://soundcloud.com/idunn-sem-611412215
Vandringen nådde i 2023 sitt mål Stallogargo, heimbygda til portretterte krigsseiler Trygve Laheim. I samarbeid med Innvandrertjenesten, Hammerfest Kommune og Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms satte vi et punktum for prosjektet med et eget arrangement. 
Varm takk til alle (!) som kollektivt har bidratt til å frakte og formidle utstillingen fra Værevågen på Lista, til Lomsesanden, Farsund, Korshamn, Mandal, Søgne, Flekkerøya, Møvig fort, Odderøya, Stavern, Ferder, Risør, Grimstad, Vikedal, Haugesund, Skudeneshavn, Kopervik, Åkrehavn, Nedstrand, Bergen, Tælavåg, Ylvingen, Brønnøysund, Engeløya, Skutvik, Narvik, Sortland, Harstad, Bø, Stokmarknes, Skjervøy, Hammerfest, Kvalsund og Stallogargo.
Idé: Idunn Sem
Foto: Carsten Aniksdal
Tekst: Idunn Sem
Design og konstruksjon/fysisk installasjon: Torgeir Tredal
Engasjementet bak prosjektet har sitt utspring i Krigsseilerprosjektet ved Arkivet freds- og menneskerettighetssenter 2011 - 2012, hvor Sem hadde rollen som utstilling- og formidlingsansvarlig. 
Dokumentasjon under viser arbeidet fra utvikling av mobil konstruksjon i august 2020, pilot på Lista i 2020, vandring i 2021, videreutvikling og vandring i 2022, og 2023. 
Back to Top